Hva er meningen med livet, hvorfor skal alt være så meningsløst?
Er det virkelig slik? Nei, vi har kommet for en grunn. Vi ble alle født med en fri vilje, og vi har ett eget ansvar med å ta tilbake denne frie viljen. Husk, det var våre foreldre som valgte å få barn, vi valgte ikke våre foreldre!
Fra fødselen av blir vi lært hvordan vi skal snakke, gå, kroppsspråk osv... dette er noe vi alltid har lært hverandre i generasjoner, og dette er da livets egne «lover»...men jeg har tro på enkle retningslinjer som vi skal ha med oss i livet, men når vi skal læres om hvordan andre vil vi skal være, er da ingen fri vilje. Vi lærer andres vaner, andres måter å tenke på, er vi da ikke fanget i andres tanker og tankemåte? Jo definitivt, men vi tør ikke å snakke om dette, da er man en kverulant og har ikke greie på hva som er riktig eller galt. Men jeg akter ikke i 2019 å sitte å se på at mennesker blir ødelagt av andres dumskap og andre sine tanker på hvordan mennesket skal være i deres øyne. Skal noen være mindre verdt enn andre? Bare fordi vi mener noe annet? Eller hvorfor skal vi bli utsatt for mobbing fordi vi har en annen mening? Det er meningsløst og helt bak mål. Jeg er stolt av menneskeheten, og ønsker at de individene de er, skal løsrive seg fra vaner og gammel lærdom som har gjort oss til 2019 slaver.
Hva med drømmer? Har vi sluttet å drømme? Vi som er vanlige, vi oppfyller andre sine drømmer, vi gir liv til deres drømmer. «Åhhh, vi må jo tjene penger, vi må jo ha en jobb» Ja, men hvordan skal du da realisere din egen drøm? Det finnes mange måter å gjøre ting på, det er bare å ta tilbake din frie vilje, ha tro på deg selv. Jeg sier ikke at vi ikke trenger penger, penger finnes det nok av, og de bare venter på deg. Du må bare gå ut av boksen du har blitt fanget i, tenke nytt og forstå at den frie viljen din gir resultater på sikt.
Jeg hører hele tiden hvor mennesker klager på at de må opp klokken 0600 for å reise på jobb, eller de har 2 timer reisevei, eller at de tjener altfor dårlig - vel dette er valg man selv har tatt. Og har man tatt disse valgene, har man heller ikke rett på å klage. Da må man heller gjøre noe med de, og gjøre endringer i livet sitt. Jeg synes det er rart vi skal klage på det meste i livet, uten å gjøre noe for det, for det er kun oss selv som kan og må gjøre noe selv. Vi kan ikke skylde i fra oss våre valg vi selv har tatt, det er ansvarsfraskrivelse.
Hvor lykkelige er vi? Er vi så lykkelige som vi gir oss ut for å være? Eller er dette vaner som vi har lært for å overleve denne verden, eller vårt omdømme? Ja, jeg tror nok det, igjen er det oss selv det handler om, det er vi som styrer om vi skal være lykkelig eller ulykkelig - og du er regissøren for ditt liv. Ingen andre.
Vi kan velge at andre tar valg for oss, men det er også ett valg, og det valget har vi da selv ansvaret for. Men det er lett å unnskylde seg med at man viste ikke eller en annen dum unnskyldning. Vi må da søke denne informasjonen selv, og gjøre det vi selv må gjøre for at ansvaret ligger på en selv.
De fleste av oss skaper oss selv ett familieliv, det er da vår oppgave og gjøre oss selv mest mulig interessant for vår partner, og gi mere enn vi «tar». Partneren har sitt ansvar med å gjøre seg interessant for oss. Så vil de fleste av oss få barn, som jeg skrev innledningsvis, velger vi å bli foreldre og barna velger ikke sine foreldre. Da har vi faktisk ett ansvar, ett stort ansvar - vi skal aldri være venner med våre barn, da har vi tapt. Og det er altfor mange foreldre som er mere venner med sine barn enn å være en forelder.
Så hva er meningen med livet? Jeg er sikker på at vi vil finne meningen med livet, finne lykke og tilfredshet om vi tar tilbake ansvaret vårt og finne den frie viljen som er «fengslet» ett sted. Mange vil nok være uenig med meg, og de vil sikkert belære meg med sine ord, men det finnes likevel ingen unnskyldning på valgene vi selv tar. Og da er det bare å ta ansvar.
Ha en fin kveld.
Kjetil Nordrum