Vi skal være SÅ perfekte i denne verdenen, men er vi egentlig så perfekte?
Se på alle mennesker rundt oss, jeg tror de etterstreber å være den beste utgaven av seg selv - men de misslykkes gang på gang, fordi vi andre mener at de skulle ha gjort noe vi mener er bedre eller de skal være ett bedre menneske. De klarer kanskje ikke å oppnå dette, fordi vi andre krever altfor mye av dem, og da feiler de fordi vi "sitter" å venter på at de skal bli bedre og de har forventningspress som faktisk gjør at de feiler. Ofte forsøker vi skyve VÅRE verdier over på andre og mener at det er slik de skal være. Bra eller ikke bra - det er heller ikke opp til deg eller meg å mene noe - det er opp til den personen det gjelder. Jeg tror at alle uansett hensikt eller resultat - gjør det den kan i sin makt å etterleve forventningene vi andre setter som mål og vi alle er gode mennesker. Jeg sier VI - fordi det er vi som dømmer andre etter utseende og oppførsel.
Men det er også vi har satt som en "standard", som vi mener at alle andre skal leve etter. Men har vi denne standarden selv? Bruker vi den hele tiden? Alltid bruker vi denne standarden også når vi er hjemme? Det vet jeg ikke er sant, og ikke få meg til å tro på noe som igjen blir en dobbelmoral, så kanskje vi skal sette oss ned og ta denne bloggen litt til ettertanke. Vi alle har med oss en bagasje fra ett hjem vi vokste opp i, der var det kanskje andre verdier og forventninger. Tar vi våre medmennesker som de er? Vi sier jo det hele tiden - "vi får ta de som de er"...gjør vi egentlig det i bunn og grunn? Nei, det tror jeg ikke. Vi må ha noen å klage på hele tiden, dette er egentlig bare en unnskyldning for at vi selv bare skal føle oss bedre.
Har vi alle hørt om Ekkoet eller speilbilde? Dette er en refleksjon av oss selv, enkelt forklart. Vi trenger egentlig ikke å gå så langt før vi finner feil på oss selv - disse feilene finner vi også på andre. Vi er kjappe å kommenterer andres feil, vi har ingen rett til å kommentere andres feil, om vi innehar de samme selv. Dette henger ofte sammen med dobbeltmoralen vi har eller "ikke har" - men som alle likevel har på en eller annen måte.
Min definisjon av dobbeltmoral er:
- å si en ting og gjøre noe annet.
- fordømme noen for hva man gjør selv.
- gni andres feil inn, men ens egne er ikke så viktige.
- passe på at andre gjør det riktig, mens en selv blir sur/ufin når den blir passet på.
Hvor mange "skjelletter" har vi selv i vårt eget skap? Jeg skal ikke finne syndebukker, peke ut noen eller på noen som helst måte fornærme noen . men mitt budskap er å gjøre ALLE oppmerksom at vi er som "deg og meg", vi feiler, vi kan gjøre rare ting, vi kan glemme. Når vi blir OBS på feilene vi gjør, innrømmer vi stort sett dette - og vi retter de opp. Mange av oss er perfeksjonister på våre egne gjøremål, men når det er andres gjøremål - er de ikke så viktige og de betyr ikke så mye for oss og arbeidsmoralen deretter.
Hvem rettferdiggjør vi med dobbeltmoral? Oss selv så klart - tror vi. Vi glemmer at både ekkoet og speilbilde er vårt sanne ansikt - men vi hverken ser det eller hører det selv - fordi vi vil ikke det - da får vi vonde følelser i oss selv - og da er det bedre å legge smerten over på noen andre, så kan vi leve livet vårt på Dobbeltmoralens vugge!
Hvor mye moral må du ha for å utøve dobbeltmoral? Ganske mye er det snakk om faktisk. Og moralen her er også KARMA.
Ha en fin søndag.
Kjetil
