Mange lider av kjøpemani, og det er likevel ikke unnskyldning, det går an å oppsøke hjelp, på lik linje med andre sykdommer som vi kan bli friske ifra. Det handler om hvordan vi ønsker å leve, vi kan leve i den og tenke - "jaja, jeg blir da ikke frisk, ingen gidder å hjelpe meg, så da får jeg bare ha det slik." Eller så kan leve med den og si til oss selv - "Jeg vil bli frisk, og jeg skal stå i dette og aksepterer at jeg nå må starte mitt nye liv uten unnskyldninger og bortforklaringer, samt ta ansvar for mine valg og avgjørelser."
Og ja dette er og blir ikke enkelt. Derfor er det få som klarer å ta ansvar for seg selv og innrømme sine feil og mangler. Det er lettere å unnskylde seg med å si at man ikke klarte det, fordi det var så vanskelig å måtte innse at ansvaret var vårt eget. Det å sitte å høre på hvordan andre snakker om seg selv, hvor synd det er på de, det har vi nok alle hørt - jeg har selv vært der, jeg har selv følt at jeg var den sykeste personen i min krets. Vel det var helt til jeg gjorde noe med problemet. Jeg valgte å oppsøke hjelp, og bli kvitt sykdommen, og jeg tok ansvar. Lett var det ikke, det tar tid. Tenk å finne dette ut etter at vi har blitt pensjonister, da kommer vi til å angre på at vi ikke tok tak i oss selv før.
Dette handler om alt i livet, vi bruker gjerne skall for å skjerme oss, eller en maske - dette får oss til å føle oss bedre der og da, helt til virkeligheten innhenter oss igjen - da putter vi på oss skallet eller masken igjen, og vi får det bedre der og da...men dette må i lengden være slitsomt? Enkelt er det ikke, men det må vel være enklere etter litt hardt jobbing med seg selv å vite at man er frisk og er det mennesket man ønsker å være? Og kan si at vi tok ansvaret.
Har vi barn, så vil de kopiere oss voksne. Er vi feks syke, vil de også være mye syke. Dette har blitt en del av livet deres, og dette er den sannheten de vokser opp med. Da kan vi også tenke på alt annet de lærer av oss voksne, hva vi utsetter de for. Tar vi en liten hvit løgn, forteller vi barna at det er greit å ljuge også. Da kan vi heller ikke bli sinte fordi de lyver for oss - vi har jo lært de dette...... Eller hva?
Så har vi ett ansvar eller ikke? Har vi ett ansvar for oss selv eller ikke? Har vi ansvar for våre barn eller ikke? Om vi spiser usunt, hva vil barna gjøre? Jo det samme. Mange vil si at den usunne maten er billigst og derfor må vi handle den. Sant nok, men om vi skulle sette dette helt på spissen, hva om vi tok en ny utdanning slik at vi øket inntekten hjemme med 300.000 kr i året, hva skulle dette bety for oss og vår familie? Er ikke dette å ta ansvar? Trenger vi da å spise usunt? Eller om vi bare ønsket å tjene mer penger, da er det å videreutvikle oss selv slik at vi tar dette ansvaret. Vi velger som vi selv vil leve, vi velger selv om hvordan andre skal se på oss, vi velger selv om hvordan vi blir behandlet.
Ansvar - har jeg ansvar? Ja, det har vi alle. Vi har ikke ansvar for andre voksne mennesker, og trenger heller ikke å fortelle de hva de skal gjøre. Bistå gjerne med råd, fortell at det finnes hjelp og få, men da må man ta det ansvaret og oppsøke denne hjelpen selv. Hjelpen kommer ikke på døren og ringer på og sier: "Hei, jeg er hjelpen, jeg ser du trenger meg, så jeg skal hjelpe deg."
I dag er vi så opplyste, at det er rart at vi ikke oppsøker hjelp til det vi trenger hjelp til. Enda sitter mennesker å klager over problem og situasjoner de selv har satt seg selv i. Denne var kanskje HARD, men skal vi lære noe - må vi starte å være HARDE mot oss selv.
Hvordan synes vi at verden skal være? En verden full av løgner? En verden hvor alle skylder på hverandre? Eller en verden hvor alle har ansvar og tar ansvar for seg og sitt?
Ha en fin dag.
Kjetil
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar