Hvordan ville vårt liv ha vært om vi.....

Hvordan ville ditt liv ha vært om du.....

Tenk over hvert enkelt av disse situasjonene og føl på følelsen.

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri fikk noe støtte fra noen?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi ble baksnakket hele tiden?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri var god nok?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi måtte gjøre som alle andre ville at vi skulle gjøre?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri fikk anerkjennelse for noe vi gjorde?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi måtte kjempe for noe andre bare fikk?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi alltid hadde lite penger?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri fikk leve det på vår måte?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri hadde en jobb å gå til?

Hvordan ville vårt liv ha vært om vi aldri hadde frihet og fritid?

Hvorfor vil vi ha det slik? 

Tenk over hvert enkelt av disse situasjonene og føl på følelsen.

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi alltid fikk støtte fra noen?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi hadde alltid blitt fremsnakket?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi alltid var gode nok?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi fikk gjøre som vi selv ville?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi fikk den anerkjennelsen vi ønsket?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi bare fikk leve slik andre gjør?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi alltid hadde penger?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi fikk leve det helt på vår måte?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi hadde jobb som vi trivdes i?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om vi styrte din frihet og fritid selv?

Hvorfor vil vi ikke ha det slik isteden?

Hvordan var følelsen på de enkelte situasjonene her? Var dette gode følelser eller vonde følelser?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om det finnes en mulighet for dette?

Hvordan ville vårt liv ha sett ut om det finnes en mulighet for at vi kan oppnå alt vi ville?

Hvorfor sitter vi da og tenker på alt det negative, isteden for alt det positive vi kan selv utbedre nå og ha i livet hver dag fremover i all tid?

Hva skal til for å bli mer positiv?

Hva skal vi gjøre for å få positivitet inn i livet?

Personlig vet jeg at å endre på noe, er både bra og deilig for oss. Jeg har selv endret ganske mye på kort tid, det er mange som har spurt om hva som har skjedd. Eneste jeg har gjort er å endre det negative til det positive - det skjer så mye i denne prosessen at det blir fort en sport i å endre gamle vaner. Skape nye endringer i livet, betyr at verden åpner opp for flere muligheter, om vi velger den positive veien. Og det er jo den veien vi ønsker å gå, ikke sant? Hva skjer når vi endrer oss? De rundt oss, "kjenner" oss ikke igjen - vi ser verden på en annen måte en tidligere, vi ønsket å endre oss, ikke sant? Da må vi kanskje gi slipp på det/de som holder oss tilbake. Dette kan være ett sted vi er glade i, eller en venn vi har hatt i mange år. Skal vi utvikles, kan vi ikke være i de samme gamle vaner og mønster vi alltid har vært i - da havner vi bare tilbake til utgangspunktet og unnskylder oss med at det ikke gikk. Skal vi feks slutte å røyke, og vi hver morgen setter på kaffe, fikser oss på badet, så setter oss ned på kjøkkenbordet, tenner røyken og sitter der å leser avisen, må vi endre dette. Da kan vi feks lese avisen først, sette på kaffe og fikser oss - bare her har vi endret mønsteret med hva vi starter med om morgenen. Skap ditt eget liv, med riktige endringer, ny livsstil og nye valg. 

Vil vi tenke på å ta endre valg og ha det annerledes? Valget vi tar, er det som identifisere oss for hvem vi er og hva vi blir som person. Vi kan velge å tro at dette som er skrevet her ikke er sant, og må da leve på en usannhet resten av livet.   

Mvh 

Kjetil

Hva skal til....

"I have a dream" skrev Martin Luther King Jr - han ønsket at menneskene skulle akseptere hverandre, uansett hudfarge, nasjonalitet og legning. Endringene skjedde ikke over natten, men det var starten på ett viktig menneskelig mål, som vi alle har en del av og har ett ansvar med å følge opp.

Hva har vi for drømmer? Hva skal til for at drømmen din skal bli virkelig? Å drømme, det er lett. Men det å virkeliggjøre drømmen, er vanskelig. Stort sett innebærer dette at vi MÅ gjøre endringer i livet for å få dette til. Og er det endringer vi må gjøre, lar vi heller være. Det er trygt og godt slik som vi har det i dag. Om vi måtte ta en utdannelse for å selv øke vår kompetanse for å tjene 300.000 kr mer i året, for at vi som familie skal kunne klare alle hverdagslige utfordringer som å spise riktig kosthold, delta på alle aktiviteter, reise til venner og familie - hadde vi vært villig til det? Eller hadde vi latt være fordi vi må endre på noe for å få til noe annet? 

Vi drømmer om eie hus, båt, bil og hytte (noen har alt hus(er), båt(er), bil(er) og hytte(r), men de har også drømmer) - ja vi kan få til alt det der, om vi endrer på livet vårt. Minuset er at unnskyldninger kommer på rekke og rad - har ikke råd, har ikke tid, orker ikke - bla bla bla. Da er svaret: Har vi ikke råd, må vi gjøre noe med det - bytt jobb, øke vår kompetanse, ta ny utdannelse. Eller så har vi ikke tid. Da må vi prioritere tiden annerledes, vi må da finne ut hva som stjeler tiden vår. Om vi tar TV, det er kanskje den største tidstyven vi har. Vi sitter å glaner inn i en boks på veggen/på tv-bordet å ser på serier som vi ikke lærer noe av. De fleste sitter fra klokken 1800 til 2300 og ser inn i ett tv. Denne tiden kunne vi ha brukt til å utdanne oss, tatt en annen jobb - så hadde vi kanskje hatt ett annet utgangspunkt enn det vi har nå. Det å ikke gidde å gjøre noe, henger nok mer sammen med tv og holdning. Vi har også sosiale medier som opptar vår tid, tenk å sitte på feks Facebook i flere timer uten mål og mening der. Her gjelder det å finne meningen og målene i livet. Dette handler om oss, deg og meg - vår familie. Ønsker vi at barna skal få oppleve ting mens de er barn? Så er det vår skyldighet og plikt å gi dem det.

Drømmer kan være mangt, og de fleste av de kan vi faktisk realisere. Eneste som kan stoppe en drøm til å bli virkelig, er oss selv. Frykten for hva andre måtte mene, eller si. Frykten for å feile, og høre andre si: Hva var det "jeg" sa... Vi må slutte å tenke på hva alle andre skal mene og si. Skal vi la være å drømme og realisere dem, fordi at andre ikke har dine drømmer og har satt sitt mål i livet? Om vi lar frykten styre og andre styre oss, hjelper vi andre å oppfylle deres drømmer. Tenk på hva som er bra for oss og vår familie, det er det som er det rette for oss her og nå. 

Letteste valget er å ikke gjøre noe. I vår lille "boble" hvor vi er så trygge, hvor alt er som før, og vi elsker at andre skal fortelle oss hva vi skal gjøre og hva vi skal mene. For drømmer kan vi ikke ha, vi kan ikke realisere drømmene de selv ikke har. Da ender det opp med at drømmene våre forblir drømmer, og at vi klager over de samme tingene vi alltid har gjort, vi klager over at naboen har kjøpt seg campingvogn, eller ny bil - for de har jo ikke penger. Vel de har kanskje realisert drømmene sine, de har kanskje jobbet i stedet for å sitte foran TV / sosiale medier, enn å sitte å se/høre på hva andre klager om. Det er dette som også er forskjellen på de som lykkes med å realisere sine drømmer og de som ikke "gidder" å realisere dem, for de må endre på ting. 

100% ansvar er den røde tråden som kommer igjen i alle innleggene som er skrevet her. Min drøm er at alle skal skjønne at de faktisk har 100% ansvar for sitt eget liv, sine valg, konsekvenser på ting de gjør, ikke gjør, skulle ha gjort, kunne ha gjort osv... Det finnes ingen andre som har skyld i våre problemer. Jeg har selv vært der, hvor jeg ønsket at mennesker som var positive og som fortalte meg at jeg selv hadde 100% ansvar for mitt eget liv kunne ryke og reise ett visst sted.... Jeg var da ikke klar for å høre denne sannheten om eget ansvar for egne valg etc. Innimellom så har jeg tenkt å rydde litt i lista min inne på Facebook, men det har jeg sluttet med, for den rydder seg selv. De som ikke er int. på å høre om mine drømmer, mine positive opplevelser og ting som gjør livet mitt bra, ja, de skal få lov til å ta meg bort som "venn". De er der hvor jeg en gang var, de er ikke klare for å se eller høre om sannheten og ansvaret de faktisk har. Og de som har tatt/tar meg bort som venn, det er mennesker jeg ikke ønsker å omgåes med. Det handler om å utvikle seg selv fremover og ikke sette seg tilbake i tid.

Mvh

Kjetil Nordrum

Ansvar - har jeg selv ansvar?

Hvem sin skyld er det? Hvem sin skyld er det at vi ikke tjener de pengene vi ønsker oss, eller spiser den maten vi ønsker, eller at regningene hoper seg opp i kjøkkenskapet...skal vi skylde på andre eller må vi bite i det sure eple og innse at det er oss selv? Vi kan ikke legge skylden på andre, vi er vår egen "herre" og er direktør i vårt eget liv, hvor vi også er regissør for hvordan vi skal lever vårt liv. Å legge skylden på andre, det er en unnskyldning på at vi ikke klarer å stå til ansvar for hva vi selv har stelt i stand. 

Mange lider av kjøpemani, og det er likevel ikke unnskyldning, det går an å oppsøke hjelp, på lik linje med andre sykdommer som vi kan bli friske ifra. Det handler om hvordan vi ønsker å leve, vi kan leve i den og tenke - "jaja, jeg blir da ikke frisk, ingen gidder å hjelpe meg, så da får jeg bare ha det slik." Eller så kan leve med den og si til oss selv - "Jeg vil bli frisk, og jeg skal stå i dette og aksepterer at jeg nå må starte mitt nye liv uten unnskyldninger og bortforklaringer, samt ta ansvar for mine valg og avgjørelser."

Og ja dette er og blir ikke enkelt. Derfor er det få som klarer å ta ansvar for seg selv og innrømme sine feil og mangler. Det er lettere å unnskylde seg med å si at man ikke klarte det, fordi det var så vanskelig å måtte innse at ansvaret var vårt eget. Det å sitte å høre på hvordan andre snakker om seg selv, hvor synd det er på de, det har vi nok alle hørt - jeg har selv vært der, jeg har selv følt at jeg var den sykeste personen i min krets. Vel det var helt til jeg gjorde noe med problemet. Jeg valgte å oppsøke hjelp, og bli kvitt sykdommen, og jeg tok ansvar. Lett var det ikke, det tar tid. Tenk å finne dette ut etter at vi har blitt pensjonister, da kommer vi til å angre på at vi ikke tok tak i oss selv før.

Dette handler om alt i livet, vi bruker gjerne skall for å skjerme oss, eller en maske - dette får oss til å føle oss bedre der og da, helt til virkeligheten innhenter oss igjen - da putter vi på oss skallet eller masken igjen, og vi får det bedre der og da...men dette må i lengden være slitsomt? Enkelt er det ikke, men det må vel være enklere etter litt hardt jobbing med seg selv å vite at man er frisk og er det mennesket man ønsker å være? Og kan si at vi tok ansvaret. 

Har vi barn, så vil de kopiere oss voksne. Er vi feks syke, vil de også være mye syke. Dette har blitt en del av livet deres, og dette er den sannheten de vokser opp med. Da kan vi også tenke på alt annet de lærer av oss voksne, hva vi utsetter de for. Tar vi en liten hvit løgn, forteller vi barna at det er greit å ljuge også. Da kan vi heller ikke bli sinte fordi de lyver for oss - vi har jo lært de dette...... Eller hva? 

Så har vi ett ansvar eller ikke? Har vi ett ansvar for oss selv eller ikke? Har vi ansvar for våre barn eller ikke? Om vi spiser usunt, hva vil barna gjøre? Jo det samme. Mange vil si at den usunne maten er billigst og derfor må vi handle den. Sant nok, men om vi skulle sette dette helt på spissen, hva om vi tok en ny utdanning slik at vi øket inntekten hjemme med 300.000 kr i året, hva skulle dette bety for oss og vår familie? Er ikke dette å ta ansvar? Trenger vi da å spise usunt? Eller om vi bare ønsket å tjene mer penger, da er det å videreutvikle oss selv slik at vi tar dette ansvaret. Vi velger som vi selv vil leve, vi velger selv om hvordan andre skal se på oss, vi velger selv om hvordan vi blir behandlet.

Ansvar - har jeg ansvar? Ja, det har vi alle. Vi har ikke ansvar for andre voksne mennesker, og trenger heller ikke å fortelle de hva de skal gjøre. Bistå gjerne med råd, fortell at det finnes hjelp og få, men da må man ta det ansvaret og oppsøke denne hjelpen selv. Hjelpen kommer ikke på døren og ringer på og sier: "Hei, jeg er hjelpen, jeg ser du trenger meg, så jeg skal hjelpe deg." 

I dag er vi så opplyste, at det er rart at vi ikke oppsøker hjelp til det vi trenger hjelp til. Enda sitter mennesker å klager over problem og situasjoner de selv har satt seg selv i. Denne var kanskje HARD, men skal vi lære noe - må vi starte å være HARDE mot oss selv. 

Hvordan synes vi at verden skal være? En verden full av løgner? En verden hvor alle skylder på hverandre? Eller en verden hvor alle har ansvar og tar ansvar for seg og sitt? 

Ha en fin dag.

Kjetil